back again.. :)

det er over 3 måneder siden jeg var innom sist.
antakelig er det været utenfor vinduet mitt (ja MITT). det er noe med mørk, kald høst som trigger the writer i meg.

sist jeg var innom var sommeren bare så vidt i gang, og det føltes som en evighet av sol og varme lå foran oss. så føk sommeren forbi, så fort som jeg aldri har opplevd det før, plutselig trommer regnet mot vinduet, og her sitter man med alle kjolene man lovte å bruke nesten hver eneste dag, og alle småskoene som det føles altfor tidlig å sette i loftsboden (MIN bod), og er snart klar (?) for sesongstart og hardt interimskjør. eller ikke klar.

så hva skjedde egentlig i sommer?

KNALLSTART, som nevnt i forrige innlegg, det fra slutten av juni. Hove gav oss endelig det været vi fortjente, vi som overlevde 2007-versjonen, var dumme nok til å komme tilbake til 2008, og ennå ikke hadde fått nok og kjøpte billett til 2009. det var så bra. kan klage på absolutt ingenting!

en heit uke i Oslo etter det. temperaturen var så vidt jeg merket ikke under 30, ihvertfall ikke i leiligheten jeg tilbrakte mesteparten av den uka i. Oslo hadde en helt spesiell stemning. vi var ikke lengre iskalde nordmenn, det var så varmt at man ikke orket la være å snakke med fremmede på en benk utenfor en restaurant etter noen glass vin.

i det været snudde rømte jeg landet, BUDAPEST, 4 jenter, 4 netter, 4 stjerner på hotellet. Rosevin evt øl hver eneste gang en av oss ble litt slitne i beina, et fullstendig avslappet syn på sight-seeing, og fullstendig enighet i det alle avgjørelser skulle tas. vi tok over en bar som besto av 5 menn og 1 gitar.

etter at været snudde rundt da jeg dro til Budapest snudde det liksom ikke tilbake på ordentlig.. Akkurat som det ikke ville liksom. Ustabilt, nesten ikke en dag uten minst litt regn. Heldigvis hadde jeg hytta å rømme til, noen dager med mikrosøs (som har rukket å bli 11 og ikke er så mikro lenger) er bra uansett vær.. Og en tur i romperister gav meg dekor til en av veggene mine (MIN vegg!) også, takket være en pappa som er ivrig med kamera.

helt på tampen kan en uke på stranda i Viareggio anbefales. samt noen herlige dager med shopping og vin i Bologna. on the not-so-bright-side kan det nevnes at sommerens nedtur kom i forbindelse med denne uka -- først forsvant veska, med ALLE bankkort, mobiltelefon og kamera. så kom ikke bagasjen da jeg landet på gardermoen (med akkurat nok cash til et nytt sim-kort og billett hjem). da den kom 3 dager senere hadde 4 flasker fin vin blitt til 1000 knas og endel klær blitt rødvinsmarinert. milde, for en herlig avslutning på sommerens reiser.

tilbake på jobb og ingenting å gjøre, litt dritt helt til jeg faktisk overtok min heeeeeelt egne (dvs bankens) leilighet i slutten av august!! jeg tror den dårlige karmaen jeg var omgitt av mot slutten av sommeren har løst seg opp nå. det ser lysere ut nå, til tross for at regnet hamrer mot vinduet. MITT VINDU!

at årets sommerflørt ble til kun det og ingenting mer får vi bare le av, i'm so much better without. det må jeg da være, hvis ikke hadde det ikke blitt sånn. dessuten har jeg min egen leilighet, jeg har et NM-gull å vinne (jeg sikter ikke en cm lavere enn gullet), og jeg skal glede meg til å gå på jobb fremover. dessuten regner jeg med at når jeg er klar (dvs har tid) så finner jeg sikkert noen som syns at jeg er bra nok til å måtte holdes på. som sagt...: jeg har ikke dårlig tid. langt i fra. :)

soundtrack: fall out boy - this ain't a scene it's an arms race

.

LYKKE

det er ikke mye å klage på om dagen.

tidenes festivalvær, strålende sol hver eneste dag, vi så ikke en sky. herlige mennesker, fantastiske tori, vidunderlige musikkopplevelser. alt kan vel kunne beskrives som perfekt.

tilbake i oslo, og liver er ikke så værst her heller. wow. byen min og alle de fine menneskene. igår rocket jeg på Btiz på kvelden, til tross for få folk, var det stor stemning. idag har jeg vært varm. vært varm i park, vært varm på Yaya's (og fått gratis is), vært varm og sett film.

og fortsatt er det 6 uker med lørdager igjen, og etter det er jeg fortsatt i oslo! jeg skal ingen steder til høsten!! jippi!

soundtrack - The Ting Tings - Fruit Machine

the end of an era.... evt JUBAJUBA OSLO IS NEAR!!

det nærmer seg faktisk slutten. om 16 timer har jeg FRI FRI FRI!!!
og da er det det samme hvordan det gikk, for resultatene kommer ikke før i september en gang, og sommeren, den er 7 uker lang!

7 uker, der hver eneste dag er en lørdag.
7 uker, som skal fylles med konserter, øl, telt, storby - Budapest, shopping, champagne, is, park, strand, båt, hytte, is, is, is, smoothie, Toscana, vin, reker, pasta, og ikke minst OSLOOOOOO!!

idag var det nesten litt vedmodig å pakke seg ut av lesesalen som har vært mitt hjem den siste måneden. alle lappene med hilsner og frustrasjoner ble tatt ned. knekkebrødene kastet og restene av pulverkaffen gikk samme vei. det triste ligger ikke i å forlatte det forhatte merino-bygget, men i alle menneskene som skal andre veier.. man kan si mye rart om mrr / hrs, men er det en ting dette studiet gjør så er det å bygge samhold, vennskap og latter. til tross for at vi den siste måneden har oppholdt oss på salen ca 12 t pr dag, mandag til søndag, så har pausene vært noe å leve for! lunsjpause, middagspause + en nesten daglig ispause i det frustrasjonen blir for stor. akkurat der er ikke folk vonde å be!

for frustrasjonen BLE til tider stor. et herlig utsagn fra en herlig trønder da han fortalte om frustrasjonen over uklare forelesningsnotater hadde vokst seg litt i overkant stor. han hadde nemlig sittet lenge å prøvd å forstå noe, og trodde han hadde det klart, også kommer neste slide, med HELT ny info, aldri sett før, gav ikke mening.

æ vart så sint at æ klart itj sje at det handla om nokka heilt anna.

for grunnen til at han ikke forsto var jo nettopp det. det var om noe annet. sånn går det når foreleser bruker power point for første gang. som om ikke faget var uforståelig nok fra før.

om 16 t er jeg et fritt menneske.

soundtrack: big bang - summer rain

(bergen viser seg fra sin beste side helt på tampen,

pøsregn og vind. oktober-vær midt i juni,

er det rart jeg MÅ hjem til oslo nå)

mailen jeg var sikker på at jeg ALDRI skulle få.

i et desperat forsøk på å få tiden til sommerferie til å gå fortere har jeg gjort det jeg planla at jeg aldri skulle gjøre. akkurat som jeg ikke bruker nok tid daglig på å sjekke facebook, mail, nettaviser, basketforbundet, what ever på wap hver dag, i tillegg til kaffepauser, vannpauser og tissepauser og generelle pauser der jeg bare sitter på plassen min og tenker på andre fine ting / mennesker. derfor skulle jeg ikke prøve meg på twitter i tillegg. men kjeder man seg, så kjeder man seg.

er ikke sikker på om jeg er med på konseptet. litt kjedelig? men man må visst "følge" folk, i følge min mer erfarne twitrende venninne. "det er en rask måte å få med seg sladder og nyheter" visstnok. så jeg tok utgangspunkt i hennes liste over de hun "følger" og la til diverse..

da rant det på med noen som ville følge meg og, og da får man mail. må si at den nederste av disse var den beste:

Hah. Prestasjonsangst? Tipper han personlig ikke er så interessert, but still.

bare å glede seg til å komme tilbake på jobb... ;)

I disse herlig eksamensperiodetider, er det jo godt å bli minnet på hvorfor i all verden man utsetter seg for disse grusomme påkjenningene.. Jeg har jo tross alt en annen mastergrad fra før... Derfor er det jo ikke akkurat oppløftende (men rasende festlig) å lese dette:

(hentet fra http://www.examiner.com/x-3040-Minneapolis-Life-in-the-Cubicle-Examiner~y2009m3d10-PWC-Deloitte-EY-and-KPMG-Big-4-employees-modern-indentured-servants )



Are Big 4 employees nothing more than a modernized form of indentured servants?
I think so.

Over the past month, I've had the pleasure of sitting on a floor full of accounting employees and consultants. Some of them internal, but most are from PricewaterhouseCoopers, Deloitte, Ernst & Young, and KPMG. For some reason, my employer hires all of them. In massive quantities. They literally have 15-30 of them stuffed in what used to be conference rooms.

Here's what I've witnessed thus far:
1) 90% of them are chicks under 24.
2) 60% of them are hot.

The two items above help paint the picture but are not purposeful to my argument.
3) 100% of them eat lunch together, in the office. While working.
4) 0.2% of them are the lucky souls that got to leave the office to go pick up lunch for their 30-50 coworkers. This practice allows the Big 4 employers to fully utilize their staff. They would prefer that no one ever leave the office, but for brief moments, they will allow select employees to exit the building. Upon release, these employees must only leave to quickly pickup food and return promptly.
5) 100% of them appear to live at work.

When I arrive to work at 8am, they begin filtering in. Morning seems to be the only portion of the day with any flexibility. Some of them appear to have the same clothes on as the previous day and I'm fairly certain many of them shower in the corporate gym locker room. Their hair is always wet, like Kate on the television show Lost. Which happens to be a show they've never seen, because they work late into the night. To tell you the truth, I have no idea when these people leave. The latest I've ever stayed at work was 6:30 (sickening). When I did leave at 6:30, I saw two frat boys returning from their 10 minute release with a gigantic box of Chili's To-Go. Apparently dinner has the same routine as lunch. So I know they are at the building until at least 8, and I know they have time to hit the bars because some of them smell of Virginia Slims and Mojitos. Best guess is 11pm.

It is based on these observations that I started to wonder if they are a new breed of indentured servants. The definition of indentured servant is: a form of debt bondage worker. The laborer is under contract of an employer for usually three to seven years, in exchange for their transportation, food, drink, clothing, lodging and other necessities. Unlike a slave, an indentured servant is required to work only for a limited term specified in a signed contract.
Big 4 employees are not necessarily under contract, but there is an invisible contract keeping most of them employed for far too long. Normal human beings would not agree to working 70-115 hours per week, but they see the carrot dangling. They see the Partner pulling down huge figures and sitting in meetings where other executives do nothing but pretend to be busy, shake hands, and exchange millions of dollars.

In regards to their pay, it looks good on paper. They might be flaunting the fact that they make "big bucks" compared to their friends, but most of them haven't considered how much they make per hour. Consider the fact that the majority of them make $45 - 100k and work an average of 60 hours per week (over the course of a year, 100 during busy season) and you've got yourself a job paying $15 - $34 per hour. And that may even be an overstated figure. Not chump change for some, and by no means am I attempting to offend those who make less. But I know for a fact that roofers made $15 an hour in 2001 and they don't treat their employees like servants. I know this because many of them smoked massive amounts of pot during lunch and also enjoyed wearing their wife's undergarments (but that's neither here nor there).

However, there are a fortunate group of people who escaped from the Big 4 Truman Show. They call themselves "alumni". Many of them have been kind enough to provide definitions of what each of the Big 4 companies mean to them via UrbanDictionary.com:

Deloitte definitions:
1. "A modern form of prostitution where eager, young minds sign on with the most reputable "practice" (pimp) in hopes of success and fortune but end up being sold to the highest bidder while partaking only a minimal share of the profits. "Partners" (pimps) are noted for reprimanding personnel that do not perform every and all requests of the client (john).
2. "The last form of slavery in the US. This is where many young people begin careers and work 115 hours a week until they either quit or die from exhaustion. Former Deloitte employees often have scarred backs from the whip marks."

PricewaterhouseCoopers (PwC) Definitions:
1. "A big 4 accounting firm which hires bright young college graduates and converts them into arrogant, stuck up, lifeless souls who are proud of the fact that they are working eighty hour weeks, despite being paid at an hourly rate lower than the average McDonalds toilet cleaner."
2. "An environment/hell, in which the term 'work-life balance' is used to convince bright, young professionals to accept jobs. Once on the other side, it becomes apprent very fast that it doesn't exist, but the majority of employees stay, because the partners continue to say they are "working" to improve 'work-life balance'."
3. "PwC - People Working Constantly"

Ernst & Young Definitions
1. Essentially a pyramid rip-off scheme Amway would be proud of, the accounting firm Ernst & Young (aka EY) stands as a shining example of why people are willing to accept communism as alternative to a market society. The EY meat grinder is powered by recent college graduates looking for a door into upper-middle management. At the top of the food chain sit the partners and senior managers who glut themselves on the labors of their staffers. Typically, the best staffers are quickly offered more palatable positions at other companies, while others grow tired of the abuse and leave. The unimpressive few that remain are eventually made partners only because they lack the emotional maturity to handle a leadership position in any other industry...
2. A stepping stone to bigger and better things. It doesn't matter where you go afterwards, because it can't get any worse.

KPMG Definitions
[Apparently KPMG employees are the least creative of the bunch because they just repeated what the other companies said.]

These are the words of abused people. They need our help. It's time to put a stop to the unfair work practices and join my Facebook Group Big 4 Accounting Chicks are Hot, Don't Abuse Them.

haha...

klokka begynner å dra seg mot halv ni, det er torsdag kveld, og stemningen i den bunkersen vi kaller lesesalen vår ligger et sted mellom hysterisk, oppgitt, lei og lattermild. for hva kan man egentlig gjøre når det faget man trodde det skulle være mulig å føle at man hadde litt kontroll på viser seg å være en fest i detaljer og dårlige forelesningsnotater. krise, og godt man har andre ting å tenke på:

fnising fra nabobåsene og jeg må høre hva som er på gang, utenom seigmann-spising:
spørsmålet lyder:
*hvis du skulle velge et ord og rope ut over lesesalen akkurat nå, hva ville det vært?

etter å ha prøvd å forstå regnskapsføringen av "fusjon med omvendt overtakelse" i 2 t var det første jeg kom på "helvetteeeeee".

mens en annen hadde valgt seg pule. rett og slett, enkelt og greit.
ok, greit nok, men ville du formulert det som et utrop, eller som et spørsmål?

.

.

puleeeeeeeeeeeee
pule?

hjælp. det er fortsatt 2 eksamener og 10 lesedager igjen.

p.s. Jeg har skjønt akkurat den problemstillingen. har du en fusjon med omvendt overtakelse som skal regnskapsføres, så kan jeg faktisk hjelpe deg. det er kanskje det tristeste.

.

hello?

jeg blir like overrasket hver gang jeg kommer inn her, og ser at det ikke er noen ny post.. jeg pleide jo å være så flink.. bær over med meg, det er more to come.

det er bare litt mye akkurat nå, litt mye veldig uinteressant. eksamensperiode er det visst kjent som, og tar man master i regnskap og revisjon er det ikke akkurat mye interessant å melde.

men vi teller ned:
18. juni kl 15 er studiet over.
19. juni ER jeg girl in oslo.
da kan sommeren begynne, og for en sommer det skal bli!!

jeg skal bli flinkere til å si fra om det som skjer.

soudtrack: lily allen - fuck you

DAZED... (en beklagelse)

..til deg som satt foran meg på toget fra Bergen, i Moods of Norway t-skjorte med påskriften CREW Birkebeinerrittet 1961.

Må bare unnskylde at jeg sikkert fremsto som en fullstendig idiot da vi snakket om hekling. Jeg var ute dagen før, og langt i fra utsovet da jeg vaklet meg på toget. I tillegg syns jeg at du var så utrolig kjekk på en sjarmerende måte at jeg ikke helt klarte å konsentrere meg da du plutselig begynte å snakke med meg om heklemønster.

Jeg er egentlig ganske hyggelig.

:)

soundtrack:

Big Bang - Swedish Television

blåmandag

i bergen er det en dame, som kanskje kan passe betegnelsen halvsprø ganske godt, til tross for at uttrykket ikke er helt politisk korrekt. damen er ganske berømt, hun og kjæresten har blant annet vært hovedpersonene i en dokumetar som gikk på tv for noen år siden.

damen er vel i Bergen mest kjent for at hver dag har sin farge - altså klesmessig. Hun kler seg dermed kun i den fargen som tilhører dagen, og gjennomfører dette konsekvent. En dag er gul, en dag er grønn, en dag er lilla, en dag er blå, osv.. det må altså i det minste ha krevd en viss innsats å oppdrive disse gjennomførte antrekkene.

idag så jeg henne for første gang på lenge, og jeg må vel si at valget av blått for mandager er veldig treffende, enten det er gjennomtenkt fra hennes side, eller bare et utslag av tilfeldighetenes komedie.

blåmandag er det uansett.
til tross for kun edruaktiviteter kan blåmerkene som er jevnt spredd utover min stakkars gjennomjulte basketkropp vitne om en hard NM-helg..

soundtrack: r. kelly - i believe i can fly

.

run away with me baby

jeg lovte i forigårs at jeg skulle skrive om indiske bryllup igår.
det skal jeg ikke engang idag.
idag skal jeg skrive om det som må gjøres ETTER to uker i India.
nemlig å komme i form igjen, og hvordan det faktisk kan være gøy.
eller, ikke gøy, men "gøy".

jeg har en "runde" her ute. når jeg først skal løpe hater jeg å løpe frem-og-tilbake, eller tur-retur om du vil. jeg løper helst i sirkel. min runde i bergen er perfekt. den er kupert nok til at det ikke blir kjedelig før på slutten (da er det flatt, og kjeeeeedeeeelig, men mer om det senere) , den er lang nok til at du blir sliten, men ikke for lang til at du blir lei.

idag satte jeg the Killers på full styrke (nesten), og la i vei med godt mot. det er utrolig hva man ser på en runde i skogen og villastrøket. først opp-opp-opp. forbi lillesøsteren, hun som er venninne med hun høye, som havnet i Bulle uten å engang gå på skolen her, pga shaking på høyt (lavt?) nivå. Puste og pese og finne "komfortabel" puls.

bortover, forbi to gutter, som hver for seg luftet hver sin fislehund. Gutter/menn med hund er greit, men er det en fislehund går det for langt. Er du barsk så må du ha en hund som ser tøffere ut enn innsiden av vinterskoene mine. sorry. sånn jeg ser det lukter det at du lufter hunden til mamma eller damen lang vei.

forbi søstrene solarium, jammen har ikke de kommet seg opp i skogen også, med solariumshud og tjukke lag solpudder. Men tross alt imponerende å se dere her -- og ikke hengende på McDonalds på Torvallmenningen.

der kommer jammen meg en mann på alder med pappa+ også, noe smal i stegene, men i fint driv, og ikke altfor fort tatt i igjen av de spretne ungguttene som raser gjennom skogen.

Like før jeg blir slukt av det mørke skogholtet er det jammen meg en syklist og, ivrig opptatt med å skrive tekstmeldinger mens han henger over styret. Inn i skogen som er mørk og litt skummel i skumringen - en hest kommer forbi (faktisk), og hadde det ikke vært for at man kjente av svetten som silte at man ikke var i et eventyr (de svetter da ikke i eventyr) ville man kunne anta at hun på hesten antakelig var en prinsesse, og at man i det man kom ut av skogen ville kunne se Soria Moria langt der borte i horisonten.

Og der, rett før man kom ut av skogen, er det ikke to troll? Eller i det minste to barske brødre som jobber hardt med å få av seg julekiloene før sommersesongen, der de drar med seg pondusen opp bakkene.

I det man kommer ut av skogen og ned i villastrøket endrer scenen seg litt, og inspirasjonen må hentes fra andre steder.. først nedover-nedover, det går som en vind, før bortover og så motbakken. perfekt sangbytte. spurte oppover til toppen. SKAL. KLARE. DET. SKAL. puls nærmere 200, refreng, fremme, gå seg ned. herlig!!

så kommer det kjedelige - bort - bort - bort. heldigvis byr veien på litt underholdning.

en gutt kommer stavrende i mot, som det er første gang han løper i sitt liv, før han plutselig kommer rasende forbi bakfra.
tre gutter kommer litt senere joggende i mot, en smiler oppmuntrende, søt. noen minutter senere kommer bare to av de susende bakfra, de mangler mr. oppmuntrende, men tilbyr et tempo å henge seg på, ihvertfall nesten.
og der! i det jeg er nesten hjemme, kommer jammen mannen i aldersklasse pappa+ i mot meg og, antakelig løper vi samme runde, bare motsatt.

noen meter til, pustende, pesende forbi alle menneskene, så hjemme.
tøye ut (for en gangs skyld) og
varm dusj.

neste gang skal jeg legge inn de to siste bakkespurtene og, ikke bare lure meg rundt de.

soundtrack: The Killers - Mr. Brightside

indiaaa

india er i vinden om dagen, slumdog millionaire gjorde omtrent rent oscar-bord.

jeg så filmen søndag (oppskrift på søndag som letter på "jeg-har-ingen-å-sove-i-skje-med" som ofte kjennes ekstra på søndager: Sov leeeeenge, se 5-mila, gå inn til sentrum, spis på Zupperia (nam!) - altså både middag og kake, og avslutt med kino - eks overnevnte slumdog millionaire, alt sammen med gode venninner, det gjør at man stuper lykkelig og trøtt i søvn), og jeg kom hjem fra India torsdag.

Og India skuffer ikke når det gjelder å skape inntrykk i en norsk sjel. Den enorme fattigdommen, den enorme rikdommen, fargene, smakene, lydene, alt man ser, alt man ikke vil se, gleden, sorgen, sluheten.. For det er ikke til å feie under teppet at bak fattigdommen og de tiggende hendene står bakmennene og gjør jobben som gjøres i slumdog.. og kunne man gitt 10 rupi til et lite barn som garantert fikk et bedre liv av det så ville det vært så verdt det, å gjøre det hver eneste gang. når et lite barn strekker frem en hånd og sier "please, hungry, need shoes, no mum and dad" så skal det litt til å ikke få vondt langt inn i hjertet. skulle gjerne gitt 1000vis av rupi men HJELPER DET?! Litt gir man, men man kan ikke gi til alle, man kan ikke ta det inn over seg. man kan visstnok ikke redde verden. selv om gutten med polio som sleper seg bortover gata, jenta som tapper på bilruta og sier hun er sulten og gutten som slår på et kjelelokk og har en lillebror som danser til gjør så vanvittig forferdelig inntrykk så hjelper det så lite, og man føler seg forferdelig betydningsløs der man sitter/går og bare har mer penger enn disse stakkars små kan drømme om å få i hele sitt liv, og allikevel kan man ikke redde de.

Så det er den dystre siden av India. Fattigdommen, slummen. Alt det du ser langs veien, når du raser forbi i bilen som er leid inn med sjåfør, for under 200 kr for en dag. De du ser langs veien, på vei til nok en grisebillig middag, med en overflod av fantastisk mat, til en pris som ikke dekker en vanlig hjemmelaget middag i Norge.

India er så mye mer. Mer om det fantastiske India imorgen, det India du opplever når du er gjest i et ekte indisk bryllup, i Punjab, med alt det innebærer. (og når jeg sier imorgen håper jeg virkelig jeg mener det;)

soundtrack: Snoop Dog & Akshay Kumar - Singh Is King

sånn går nu dagan...

følgende sms-utveksling fant sted like etter at jeg hadde fått en mail som gjorde meg så ukonsentrert at jeg måtte gå hjem fra lesesalen.

prinsesseingrid (heretter kalt p):
Jeg har fått innkalling til landslagssamling til sommeren..... sykt.

k:
Gratulerer så mye, skal du bli proff og tjene deg søkkrik, hvilket brtyr at vi kan slutte på skolen siden vi skal gifte oss?

p:
Nettopp, det er bare å gå fra jobb og kjøpe ring.

k:
Tenkte jeg kunne lage en av tyggispapir og binders istedenfor, ligger mye mer bak selvlagd :-) gleder meg stort....

p:
Greit, litt MacGyver-aktig. Men da vil jeg ha andre smykker.

k:
Har noen klare, lagd av snickers, veistøv og kjærlighet :-)

p:
Kan nesten ikke vente.


Jaha. Heldigvis skal vi ikke gifte oss, men mannen er tilgjengelig for den som vil ha han.
Let me know, så skal jeg videreformidle kontaktinfo! :)
(men jeg håper virkelig jeg får se noen av de smykkene, særlig de der veistøv er en viktig ingrediens)

jula varer helt til påske

det er jammen ikke langt i fra her inne i mitt hode.
jeg tror den eneste effekten eksamen i januar hadde på meg er at jeg nekter å våkne opp fra dvalen. vi har bikket inn i februar. det eneste jeg har gjort siden forelesningene startet for 2,5 uker siden er å trene, karre meg opp til forelesning, og sove + litt mat innimellom. men jammen blir det lite tid til mat når man sover til man akkurat rekker forelesning og så går hjem og sitter apatisk til man nesten skal på trening, for så å bli sittende apatisk å se på csi når man kommer hjem (utrolig hvor mange episoder csi tvnorge sender i løpet av en uke).

døgnrytmen er helt katastrofe. og jeg kan ikke skylde på jet-lag lenger. jeg sovner sjelden før kl 3 om natta, det er jo fordi jeg sover til halv 12 når forelesningen begynner 12.15. og begynner den kl 9.15 er jeg grisetrøtt på forelesning, og sovner etterpå isteden. det er helt drøyt. men jeg elsker å sove, og jeg elsker å være våken om kvelden. det er kanskje den største ulempen. jeg vil ikke legge meg. jeg liker å høre huset falle til ro rundt meg, jeg liker å synke rolig inn i natten. og senga mi er det mykeste stedet i verden hver eneste morgen. om kvelden er dyna litt kort, puta litt rar og hjernen et annet sted. om morgenen kan jeg vri meg sånn at jeg får en hånd på slumre-knappen og være inne i drømmen igjen på 4 sekunder.

og snart drar jeg til India. India! jeg elsker india, landet har farger og smaker vi ikke engang kan forestille oss, en intensitet som gir gjennomsnittsnordmannen bakoversveis. så fantastisk. jeg har vært i India før, i 4 dager, en utvidet mellomlanding på vei hjem fra julefeiring med familien til Bærumsgutten i Nepal. Dermed var vel kultursjokket allerede unnagjort. nå har jeg ikke vært i Asia siden da - julen 2003. og nå skal vi prøve oss på kultursjokk over alle kultursjokk -->

INDISK BRYLLUP

altså, min norsk-indiske venn, født og oppvokst i/på Elverum + skole i India og London - nå revisor og studiekamerat. skal gifte seg. i india - på indisk vis - med en finsk-indisk jente. derfor er flybillettene til New Dehli innkjøpt, jeg reiser på tirsdag. penger er til for å brukes = jeg har da kredittkort. (evt luksusfellen neste? neida, jeg har kontroll)

lover fyldig oppdatering fra de 5 festene med opptil 1000 gjester. kjøper jeg meg sari skal det til og med komme bilder av den. med meg inni.

Altså burde vel mitt 2 uker lange fravær de nærmeste ukene legge grunnlag for en viss leselyst før avreise. NEI. lest 3 sider av 1 artikkel. og storfornøyd! imorgen er det forelesning kl 9.15, og jeg bør vel stikke nesa under dyna og sove litt. evt lese litt, er i gang med Beatles av Lars Saabye Christensen - og elsker den - så mulig jeg må gjennom noen sider der også..

soundtrack: Madrugada - Majesty

New York, BABY!

noe farget av sex&thecity er nok mitt syn på byen, og i hvertfall har serien vært sterkt behjelpelig når det gjelder å få meg til å elske byen. og den levde opp til forventningene, og gav enda mer. og da er det kanskje ikke rart at det tok laaaang tid å begripe at man faktisk skal dit, er der, har vært der. "skal dit" ble lett farget av eksamensmonsteret, overraskelsen over "er der" kom til uttrykk gjennom det at "tenk at vi er i New York" ble gjentatt utallige ganger daglig, gleden over "har vært der" syns vel best gjennom økning i skopar, tilfreds smil og gjentatt bildestirring, for ikke å snakke om sterk økning i mail med subject "N N tagged you in X photos on Facebook". Akkurat den typen mail gir av og til litt angst.

og ellers er man stappfull av minner, stappfull av glede, knust av jet-lag og savnet etter byen når man er tilbake i Bærgæn. Også Bergen da liksom, hva er det i forhold? Ikke mye. Ikke at Oslo heller kan sammenlignes, jeg tror rett og slett ikke et sted i verden kan sammenlignes. Så hvordan si noe om hvordan det var. vanskelig.

hotellet, plassert like ved Times Square var ikke noe dårlig utgangspunkt, altså på 10th Avenue og 49th street. gatesystemet, basert på firkanter og nummerert på den måten, gir jo enhver idiot muligheten til å få oversikt over en by så stor at det nesten er ubegripelig. hvordan NOEN skulle hatt mulighet til å finne frem uten dette systemet skjønner ikke jeg. og i de områdene der det ikke er streets er det som oftest en avenue å klamre seg til, herlig.

så hva kan man si om New York.

det var grisekaldt, det er nå en ting. men det gjorde ikke noe, det var jo New York!

byen føltes langt fra like trang som London, mulig det var finanskrisa som gjorde det, mulig det var det overnevnte "grisekaldt", men byen var ikke like fullpakket som jeg følte london var da jeg var der.

det er billig, over evne billig. til tross for en krone som gjør at man nå må gange med 7 og ikke 5.

men ikke såååå billig. turen ble dyr.

men New York er jo så mye mer enn det der. Den er alt det som er vanskelig å sette ord på. den er magisk. den er tøff og myk på sammen tid, den er full av mennesker og man er bitteliten og alene, man får hjelp av snille mennesker med en gang man ser forvirra ut med kartet sitt. det gjør man faktisk. alt og alle skal tipses.

en stor take-away kaffe fra Starbucks er faktisk for stor, men en medium er akkurat passe og den smaker så vanvittig mye bedre enn all kaffe du får i tak i Norge. dessuten har de en ubeskrivelig god banan og chocolatechip kake...

jeg skjønner at tic-tac ikke er noe stor suksess i norge, og skjønner ikke hvorfor de har så mange varianter der borte.

shopping er vel et kapittel for seg. where to start.. med tanke på antallet mennesker i området er det vel ikke rart at utvalget og mengden er større enn i hele Norge til sammen. prisene er ville. Niketown var 5 etasjer. FEM. det var noen som var der etter meg, som sa de ikke fant noe særlig. ikke så rart, jeg og en venninne hadde allerede tømt butikken.

men på toppen av det hele, byen.

Williamsburg i Brooklyn,

med sine fantastiske butikker, koselige gater. en rask subway-tur fra skyskrapere og neonreklamer på Times Square (og noen kvartaler bortenfor juggelsjappene) er man plutselig i en helt annen verden, lavere hus, små vintage-butikker med verdens fineste (og tildels også dyreste) vesker, sko, jakker, og helt, helt rolig. på Manhattan har man alltid lyden av bilene, alltid. Selv i en rolig gate (ikke at det skjer så ofte, men plutselig er du i en biltom gate), hører du trafikken fra nærmeste avenue.

Manhattan in general,

har jo så innmari mye å by på.

vi var på stand-up på Comic Strip, der Jerry Seinfeld faktisk startet sin karriere. Selvsagt måtte man snakke høyt. Så på Comic Strip har jeg sagt "hm, me? Norway" og "just friends" og fått beskjed om "let him have some" (som svar på spørsmålene: Where you from? What about this guy, boyfriend, husband?).

Vi har gått den obligatoriske turen i Central Park, men det var alt for kaldt til at den ble lang.

Vært på toppen av Empire State Building i strålende solskinn og utsikt til alt.

Tatt på en av World Trade centrene som ikke falt, og blitt slått av hvor sykt det som skjedde for allerede 7,5 år siden var. Og lurt litt på hvordan det var å være her da.

Gått gatelangs og tenkt på at man faktisk endelig er i New York (og at denne opplevelsen kommer til å bli umulig å blogge om).

Gått nedover Broadway Avenue fra 49th og helt ned til 14th og bare kost seg.

Stoppet på Starbucks når man er sliten/lei/sulten/tørst/bare har lyst på kaffe/trenger å kaste en skoeske eller to/iiiiiiskaaaaaald.

Vært i Madison Square Garden og sett Knicks slå Wizards, TATT PÅ David Lee, hatt på Knicks-t-skjorte, pannebånd, og skumgummifinger, drukket øl, ropt Go-Knicks-Go til stemmen ble sår, og vært på storskjermen sammen med hele resten av revisor-gale-gjengen.

Kjøpt bikini på Victoria's Secret, og skjønt hva hemmeligheten hennes er.

Spist fantastisk italiensk mat et godt stykke unna Little Italy, og dårlig i Little Italy.

Drukket øl til 8 dollar for en pitcher, og til 9 for en halvliter (eller dvs IKKE halvliter, fordi di bruker jo ikke det målesystemet, men sitt eget, som er uforståelig.

Lært meg omregning til Fahrenheit, og kjent at det er kaldt uansett om man bruker F eller C.

Skjønt hva SoHo og NoHo står for, og at Houston Street ikke uttales Hjuuusten, men Haousten (ca)

Sett mange streets som lignet på den til Carrie, men ikke den riktige.

Forventet å gå på Aidan på gata, samt å se Mr. Big i en av de svarte bilene mes sotede ruter (det er MANGE av de).

Spist lunsj på ekte Diner med båser.

Ikke spist ekte amerikansk frokost! (heldigvis)
VÆRT PÅ HELIKOPTERTUR over byen... wow. (heldigvis uten å betale selv - tror ikke jeg ville betalt $100 for det der)

Vært i SoHo, NoHo, Little Italy, NoLita, Times Square, Central Park, ..... tenk at jeg har VÆRT DER.

Og alt det andre..

Har jeg sagt hvor fantastisk det var?? Hvor mye jeg vil tilbake, altså når det er vår eller høst?

New York, New York.

Det var alt for nå, det kommer nok plutselig noen historier, de må bare komme litt mer på avstand først. Kanskje om det å føle seg bitteliten i storbyen, og å drømme om å bo der. Kanskje om hva man svarer i det man kommer inn i en butikk og de som jobber der hyler ut: "Heeeeey, how are you?!??"

hm.

jeg tenkte jeg skulle oppsummere 2008, men jeg klarer ikke.

bør legge meg nå, grunnet marerittkatastrofegrusomskatteretteksamen torsdag 8. januar. oh je. eksamensperioden utvidet. er det lov? imorgen skal jeg opp halv 7. bra jeg har mandagsfølelse idag - da føles det ikke like ille å skulle tidlig opp imorgen. lørdag - sove lenge, tirsdag - hverdag.

jeg har tenkt litt på hvordan 2008 har vært, men oppsummeringen sitter langt inne.
har det vært et bra år? jeg vet ikke helt. det har vært variert. kanskje noen stikkord er løsningen.

jobb - mye fra jan-juni, men bra
basket - mye fra jan-mars, men bra
ferie - mye fra mid-juni til mid-august, fantastisk bra
basket del 2 - mye fra august til november, men bra
leking - mye av det ovenfor har gjort at jeg hadde altfor lite tid til å henge med venninner, ikke bra
leking, typ med kapring av drømmeprins som mål - blitt lekt med, ikke bra
leking, typ med kapring av drømmeprins som mål - og vært med på leken, veldig bra
tannfe - ødelagte tenner, tannlegeregning på over 46 000 kr (og stigende), time etter time med jakten på forsikringsdekning (work in progress), på ingen måte bra
gode venner og venninner - fantastisk, ubetalelig, love u all, veldig veldig bra
de man ikke stoler på lenger - synd, trist, ikke bra



fremover.
eksamen på torsdag, så Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeew Yooooooooooooooooork på fredag !

Nyttårsforsetter helt til slutt:
* gjøre det som må til for å ha det bra (og alt det som ligger i det)
* få en større overvekt av bra over ikke bra ved neste oppsummering.
også de som er standard:
* trene - også utenom sesongen, jeg er altfor god på å droppe egentrening.
* spise sunn - og god - mat
det var det hele!

godt nytt år, gjør det fantastisk, jeg gleder meg (kanskje med unntak av tiden frem til torsdag kl 15).

soundtrack: A New Found Glory - Build Me Up Buttercup

.

quiiiiizzzzzzzzzzzz

i anledningen at det er mitt aller, aller, aller siste år i kollektiv (sic.), og at det er ganske nøyaktig 6 måneder og 3 dager til jeg tar sommerferie, så vil jeg lansere en quiz. Quizen handler altså om å bo i kollektiv, nærmere bestemt mitt kollektiv. vet ikke om det er quiz egentlig, men det er ihvertfall quiz på den måten som misjonen har quiz på.

poenget er ihvertfall at jeg har endel spørsmål, med svaralternativer. frem med penn og papir, vi kjører quiz.

1: Låser du aldri døra når du går hjemmefra?
a: Jo, for det første kan den blåse opp, for det andre er det ingen som bryr seg hvis det går i dørene her - altså fri tilgang på alt stæsj her i huset om man vil prøve seg.
b: Nei, hvorfor skal jeg bry meg?

2: Inviterer du venner på middag og tror at kjøkkenet ikke trenger å ryddes etterpå - for det er ikke ditt rot?
a: Så klart, og jeg rydder ikke med en gang, men selvsagt etter at de har gått. Det er tross alt mitt rot.
b: Så klart, det er ikke mitt rot.

3: Tror du at du ikke røyter i dusjen fordi du har kort hår?
a: Man røyter vel uansett, gjør man ikke?
b: Jeg røyter ikke og det er fordi jeg har kort hår.

4: Tror du at du aldri trenger å gjøre en innsats for fellesskapet fordi jeg ikke gidder å rydde kjøkkenet etter din taco-batalje (ref spm 2)?
a: Bor man i kollektiv må vel alle gjøre en innsats innimellom, selv om det ikke alltid er eget rot.
b: Jeg rydder ved å putte alt i oppvaskmaskinen. Men bare hvis jeg kan huske at jeg har brukt det, hvis ikke lar jeg det stå.

5: Syns du det er greit å fylle hele fellesarealet med hjemmeeksamen med gruppa di til langt utpå kvelden midt i eksamensperioden til alle du bor med?
a: Nei.. folk er vel slitne og vil slappe av i stua. Gruppearbeid er vel bedre å gjøre på skolen.
b: Hæ? Er det ikke bare jeg som har eksamensperiode?

6: Svarer du med frekt på alle tilsnakk?
a: Hehe, kanskje av og til som en spøk. Alltid med glimt i øyet i tilfelle!
b: Haha, syns du det kanskje?

7: Ville spørsmålet "Kan du skru ned volumet på tven litt?" gjort at du svarte med bebistemme?
a: Enig i at volumet i reklamepausene er sykt høyt.
b: "Javelja, hvor mye da?" (med bebistemme)

8: Er du overbevist om at å være 19 og å studere økonomi midt i finanskrise gjør deg til den kuleste i verden?
a: Ups, skummelt det der..
b: Pøh. Ordner seg.

9: Ser du ingen grunn til å gjøre noe med en full søppelpose på kjøkkenet? Annet enn å knyte den igjen og la den stå på kjøkkenet?
a: Er vel greit å få den ut før det lukter.
b: Er vel noen som tar den, jeg gidder ikke. Det er jo ikke bare min søppel.

10: Vet du i det hele tatt at vi hver onsdag må trille søppelkassene utenfor porten onsdag kveld / torsdag morgen for at de skal bli tømt?
a: Så klart, det henger en lapp på døra som minner meg på det.
b: Det var ikke sånn da jeg bodde hjemme.

Poeng:
du får 1 poeng for alle a- svar, og NULL poeng for alle b-svar.

10 poeng: Du virker som en person som lett kan bo i kollektiv.
0 poeng: Du er irriterende å bo med.

jeg må på kino snart.

men sove først.

livet

det er ikke mye å melde om dagen.

livet er på vei inn i den fasen jeg trodde jeg var ferdig med for godt: EKSAMENSPERIODE.

til tross for at verden bare har tildelt meg en eksamen før jul, har den prestert å gi meg den neste ikke i mai, men i januar. 8. januar. det spøker for julefreden.

til tross for bare en eksamen er angsten i ferd med å bre seg og gi meg en nummen følelse i hele kroppen, og som vanlig kommer tanken på hvorfor i all verden jeg holder på med det her snikende. og jeg har ingen vettuge svar. og til tross for stigende angst er mangelen på konsentrasjon er påtrengende, og jeg tilbringer endel tid her, og lurer selvsagt på 2 ting:

hvorfor starter nettadressen med http://barn. ??

tetris er da virkelig ikke kun for barn?!

og

hvordan fikk Frod, som topper Ukens beste-lista, 140 720 poeng?

jeg er fornøyd med å ha kommet over 8000.

ellers er jeg imponert over hvor lite en person (meg) klarer å utrette på så mange timer stillesitting.

og det er jo "bare" en eksamen, men det er NM i pensum, VM i kort tid å lese det på, og det er et helt nytt språk som skal læres, et juridisk språk. det skal argumenteres i BEGGE retninger, ikke bare den ene, som jeg alltid har gjort. vanlig arbeidsmetode: finn det riktige svaret, sett to streker under, og underbygg det med gode argumenter. NÅ: argumenter i begge retninger, vei for og i mot, og svaret er ikke så viktig. hva? vi økonomer blir stående på måpende igjen.

men, vi har jo overlevd før, og dette skal vi da få til igjen!! Jadda.

soundtrack: teitur - sleeping with the lights on

helt ærlig..

helt ærlig så har det vært en dritthøst.

eller, det er feil. det skal vel sies at det ikke ble sånn før 14. oktober, dagen for den velkjente tann-insidenten. og det skal jo sies at jeg prøver å holde humøret og motet oppe, men at det faen ikke er så lett hele tiden.

samtidig som det er tonnevis og tusenvis av sider som skal leses og oppgaver som skal løses og forelesninger det skal konsentreres og noteres i, skal det kombineres med tannlegebesøk, forsikringsdekningsjakt, hodepine og tannpine og på toppen av det hele ble jeg her i forrige uke så sajko stiv i nakken, noe som jeg også tror har å gjøre m tennene.. uten at jeg vil det så spenner jeg meg, mye fordi jeg har vondt i tennene, fordi bittet mitt har blitt litt annerledes, fordi jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hvordan 46 600 - 35 000 skal bli NULL. altså hvem som skal betale de resterende 11 600. For det er kostnadsoverslaget til nå.

førtisekstusensekshundre. tennene mine blir det dyreste jeg eier. satser på at den siste jobbforsikringen jeg har klart å oppdrive skal dekke resten. ellers så har jeg SiB, samskipnaden, de dekker 30 % av kostnadene ved "uforutsette tannutgifter", 30 % av hva? Jeg håper 30 % av 46 600. jobbforsikringen virker som et safere kort.

men dette skulle ikke handle om møkkahøsten. den skulle handle om å le. og om fine venner og de små tingene. here goes:

tirsdag var dagen for ny date med tannlegen, og da mener jeg faktisk tannlegen, ikke noe magisk date med en fantastisk fyr vi har kalt tannlegen, sånn som vi har kalt de brannmenn og sjømenn før. Men Edgar. Edgar er en bra tannlege, men noen ganger gjør han at jeg har vondt. eller oftest er jeg bedøvet fra hake til nese, men etterpå, når jeg kan føle nesa mi igjen, da kan det gjøre litt vondt.

senere på dagen satt jeg fordypet i skatterettboka, da kompis M plutselig prikker meg på skulderen og gir meg en sjokolade. snille, snille M.

sjokoladegaven følges opp av pause, og det slår meg at det vel er quiz på tirsdager? heldigvis er kompis K aldri vond å overtale til å være med på noe godt i glasset, så jeg, M (som heller ikke er vond å be) og K, legger i vei opp bakken og ned i kjelleren.

Det var vel ikke akkurat quiz i Klubben. Men det var øl, og det var en kortstokk. jeg er på ingen måte fan av kortspill, men dette klarte å engasjere til og med meg! og det var da det slo meg, midt i den første ølen, i det enten M eller K sa noe gøy og jeg lo og lo og lo, at jeg har nesten ikke ledd eller smilt i høst. ikke sånn ordentlig, sånn fra innerst i sjela.

mye fordi en tannlege har limt fast en forbanna ståltråd på 6 av tennene i overkjeven min, og fordi jeg smiler alltid med masse tenner, og pga den ståltråden har jeg begynt å smile mindre med tennene, og da blir det mindre hjertelig og mindre fra sjela, og jeg tror det å ikke smile fra sjela faktisk er innmari dårlig for humøret.

jeg tror at selv om man er glad og har det fint så skjønner ikke sjela det før man smiler med den også. og smiler man ikke med tennene, men med lukkede lepper, når man vanligvis smiler med tennene så når det ikke inn til sjela. og da tror jeg man blir litt deppings.

men den tirsdagen i klubben, den var fantastisk. jeg smilte og lo og hadde det bra!! dette begynner å bli litt tid siden nå, og jeg tror det hjalp å le i klubben den kvelden. og på onsdag skal jeg til edgar igjen, og da trooooor jeg vi skal ta av ståltråden!! faren er da der for at denne ene tanna følger etter. den som heter 1-2 for de som kan sånt (altså tann nr 2 fra midten, oppe, mot høyre). men det betyr da at det går fremover! og at jeg snart kan slutte å date tannlegen.

på vei hjem fra klubben den kvelden tok jeg meg i å nynne på en av de sangene jeg hører mest på når jeg sitter på bussen, og plutselig slo det meg hvor treffende den egentlig var:

soundtrack: the killers - smile like you mean it

update

på lesesalen kl 0730 idag, ny rekord for året, og enn så lenge i min koffein-rus kjennes det ganske bra. smellen kommer nok senere idag, men nå skal jeg jobbe hardt for å få dette innarbeidet til å bli en vane.

i skrivende stund er det 31 dager til første eksamen, 58 dager til andre eksamen, og 59 dager til jeg reiser til NEW YORK, baby! angsten begynner å bre seg i kroppen, og jeg teller selvsagt kun ned til den siste begivenheten av de tre.

soundtrack: Frank Sinatra - New York, New York

skad ALDRI tennene dine.

heldigvis tenkte jeg, da jeg fikk summet meg litt etter å ha fått to tenner dyttet langt ut av den posisjonen de burde vært i, så er jeg forsikret.

jeg har nemlig vært på et nytt tannlegebesøk, og han var dessverre ikke veldig opptimistisk. på grunn av den ene brukne tanna og den andre mildt sagt forslåtte så mannen for seg at jeg antakelig mått bytte ut begge. dette er dyrt. dermed startet jakten på forsikringene mine.

min første tanke var selvsagt lisensforsikringen, som alle som spiller basket må ha, som vi har gjennom forbundet. den dekker alle slags skader, i kamp, på trening, på vei til trening, på trening utenom baskettrening, så lenge det på en måte har noe med basketen å gjøre, dette må være løsningen, tenkte jeg litt for optimistisk. Hjemmesiden til forbundet kan nemlig opplyse om at det dekkes kostnader opp til 15 000 kr. det holder garantert ikke. note to self 1: skad deg heller litt mange ganger, enn veldig en gang.

min neste tanke, som fikk støtte av mange rundt meg, var helseforsikringen som vi er dekket av via jobben. knall, en kompis har brukt den da han skadet kneet sitt for n'te gang, gammel idrettskade som har blitt slått opp igjen, han får ALT dekket, først i køen, privatklinikk, alt det der! ringer de, de dekker helt riktig alle kostnader, BORTSETT FRA tannskader. uansett hvor uheldig man er, hvor lite skyld man har selv. skader du armen på fylla: full dekning. skader du tanna ved et uhell: shame on you. note to self 2: ikke skad deg i det lille området på kroppen kalt MUNNEN.

so, what's next? Jo, jeg har da reiseforsikring, til og med i samme selskap som forbundet har lisensforsikringen sin. Ringer de, blir satt rundt til 3 forskjellige personer før jeg kommer til rette mann. ingen vet nemlig heeelt hva jeg snakker om. Han her tar derimot saken i egne hender og ringer meg opp igjen etter noen minutter: Yes, jeg har dekning, ihvertfall til en viss grad.....:
Lisensforsikringen dekker 15 000.
Reiseforsikring dekker 15 000.
dessuten ligger det en ulykkesforsikring i reiseforsikringen som dekker kostnader opp til den fantastiske sum av ett-hundre-tusen kroner!!! MEEEEN, vent nå litt:

Tannskade? Da får man bare dekning for 5 % av summen, dvs 5 000.

Mannen i forsikringsselskapet var veldig hjelpsom, og skal ta seg av saken min. Og 35 000 er fortsatt mye mer enn 15 000. Men seriøst???!! HVORFOR dekkes ikke tenner? det er ikke snakk om kosmetisk fiksing, det er snakk om tenner som kan falle ut.

Jeg blir så sint, så lei meg, så forbanna, så sliten og så liten.
det tar så mye mer tid når man må spore opp personer og penger og tenke og organisere.
det tar så mye krefter å møte motgang når man allerede har vondt i tennene fra før.
jeg blir så skuffa!!

Uansett. nå bør alt gå som det skal. forhåpentligvis kommer jeg langt med 35 000, helst helt i mål. hvis ikke kan man vel gå til folketrygden og lignende? mitt siste forsøk blir å ringe jobben imorgen og høre om de mener det seriøst når de sier at de ikke hjelper til når folk ødelegger tennene sine, bare når de ødelegger alt mulig annet, pga dumskap eller virkelige skader.

Kanskje jeg snart kan fokusere på lesingen igjen, det har vært dårlig med det den siste tiden. ikke bra.

note to everyone:

det er ikke så farlig hvordan du skader deg, så lenge du ikke skader tennene.

når det først smeller...

da smeller det og.

en herlig oslohelg tilbakelagt, vel tilbake i regnværsbyen, vært på forelesning og så på trening. etter en time av de tilmålte en og en halv smalt det noe så inn i hampen. ingrids tenner mot Ks harde skulder. pang. shit, hva skjedde tenkte jeg. før tunga tok komando og sjekket.

ingen tenner falt ut. men heller ikke alle tenner sånn de skal. to tenner. nærmere bestemt høyre fortann og den til høyre for den, var IKKE i vinkel. slett ikke. jeg estimerer de til mellom 2 og 5 millimeter for langt tilbake. merkelig nok gjorde det ikke så veldig vondt. ikke så vondt som jeg trodde ihvertfall. men det så og kjentes helt klart sånn ut at det var tannlegevakta ASAP.

Note to everyone: hvis du skal skade tennene dine på kveldstid i bergen, husk å gjøre det FØR kl 20.30. da stenger nemlig tannlegevakta. jeg kom kl 20.35, korrekt antrukket som seg hør og bør en oktoberdag i bergen, i shorts og converse, og med blod på hendene.

vi er stengt sier tannpleieren.
er du sikker, se her sa jeg og heltinna som var ambulansesjåfør med sniking i stor stil på danmarksplass i kor.
vent litt så kommer jeg ut med et skjema sa tannpleieren.
noen ganger fører skjeive tenner noe godt med seg.
flaksen sin at de var litt forsinket og ikke hadde gått hjem. jeg KUNNE virkelig ikke ha sittet med de tennene til neste morgen.

tannlegen fikk bedøvet meg skikkelig, jeg kunne tenkt meg full narkose, og dro tennene tilbake i posisjon (æææsj), før han limte fast de tennene og 4 til i en ståltråd for å holde de på plass. jeg blir anspent av sånne aktiviteter i munnen min. faktisk så anspent at tannlegen kommenterte det: "prøv å slappe av litt i skuldrene nå, hvis ikke må du til fysioterapaut imorgen" LETT for han å si. han hadde akkurat forklart at han skulle være hardhendt med meg. og DRA tennene som var krønsja bakover tilbake i posisjon. går ikke an å slappe av da, til tross for bedøvelse som gjorde at jeg faktisk ikke kjente noen ting.

så nå må jeg visstnok gå med ståltråd på tennene i noen uker.
jeg ser ut som jeg har fått regulering. vidunderlig.

den ene er visstnok brukket, "langt oppi der", men kan visstnok gro seg helt fin igjen.
den andre har visstnok bare "flyttet på seg" og kan visstnok også bli helt fin igjen.
(legg merke til utstrakt bruk av ordet "visstnok". det er selvsagt fordi jeg er in denial og overbevist om at dette for det første ikke har skjedd, evt at jeg kommer til å være frisk imorgen)
i verste fall må en byttes ut (den brukne) og en rotfylles, i nest verste fall må begge rotfylles.
går alt som det skal kan de bare leve for seg selv etter at jeg tar av ståltråden.

moralen er:
1) kjøp tannbeskytter etter første gang du får deg et slag i trynet på basketbanen som fører til rotfylling av fortann (vi snakker 2003/4-sesongen)
2) skal du skade tenner i bergen gjør det senest sånn at du rekker tannlegevakta kl 20.30.
3) kjøp tannbeskytter før du må rotfylle noe som helst.

nå skal jeg ta nok smertestillende til at jeg får sove noen timer i strekk.
soundtrack: belle & sebastian - i fought in a war

OSLOOOOOOO

om enn bare for en helg..
gleder seg!!

more later..

soundtrack: madcon - beggin

regn

jeg liker egentlig regn.
når man kan sitte inne og se på at det regner.
drikke noe varmt, og se ut.
og tenke at livet er egentlig ganske fint.

så lenge man har latter i lunsjen,
fine venner å lage middag med,
teppe i sofaen, rødvin å drikke,
en festlig komedie,
musikk i øret på bussen,
og et bra lag å trene med.

imorgen er det dessuten onsdag, og da er vi halvveis til helg.
soundtrack: the killers - believe me natalie

hemmelig.

vet du at jeg planla at vi skulle dra tilbake til den byen sammen. og holde hånd og gå i gatene og snakke noen få ord av språket og kysse på gatehjørnene og drikke øl mellom smilene og være inntil hverandre så mye som mulig. vet du at jeg tok m nummeret til det fantastisk flotte hotellet. som var så billig at du ikke vil tro det, vet du at jeg tok m den infoen mens jeg tenkte på deg? og nå får du aldri vite det.

vet du at det du gjorde er forbanna simpelt, og helt bak mål og at jeg burde hate deg herfra og til neste planet?? vet du også at jeg vil smelte i det øyeblikket du legger armene dine rundt meg, og at jeg tenker på det litt for ofte, og at jeg er sint på meg selv for det. det får du ihvertfall aldri vite.

og det verste er at jeg vet at du vet, og jeg er sikker på du angrer litt. for vi hadde vært utrolig bra sammen.



(hemmelig, og lenge siden jeg tenkte disse tankene. når man rydder på harddisken finner man noen ganger tanker man hadde glemt man hadde. det er lenge siden jeg har tenkt på deg nå. heldigvis.)

wow

har du noen gang sett et menneske som du på en måte vet at du aldri kommer til å snakke med?

ikke av noen spesiell grunn, men bare det at dere tilbringer masse til i samme rom, sammen med en haug andre, men har ingen verdens ting felles og dermed vil det være meningsløst usannsynlig at det noen gang kommer til å bli til at dere prater. eller egentlig ikke det at dere ikke har noe felles heller, fordi det har dere, men bare på en måte ingen link som skulle tilsi at det er naturlig å snakke sammen, tilfeldigvis havne ved siden av hverandre i en pause, slå av en spøk om en kjedelig foreleser, sitte ved samme bord i lunsjen.. fordi dere bare har ingen felles kjente, ikke engang bekjente.

det er en sånn i klassen min. vi er 180 stk ca, og det er en fyr med helt fantastisk pene øyne som jeg første gang jeg så tenkte wow, før jeg i løpet av ganske kort tid konkluderte med at han, han kommer jeg aldri til å snakke med. jeg kjenner ingen han kjenner, jeg er ikke på hils med noen han er på hils med. det hjelper ikke engang å være full, det går ikke an å gå bort til en gjeng vilt fremmede mennesker og begynne å snakke med de bare fordi en av de har fantastiske øyne? jeg klarer ikke det ihvertfall. (ihvertfall ikke med promille som gir meg en presentabel fremtoning)

jeg aner ikke hva fyren heter. jeg har aldri sett han snakke med noen jeg kjenner / vet hvem er. jeg vet ikke hvor han jobber, jeg vet ikke hvor han er fra. jeg vet han har pene øyne og et fint smil. utenom det, ingen verdens ting.

om ikke et eller annet (som jeg ikke kan skjønne hva skal være) skjer tipper jeg at jeg kommer til å flytte tilbake til oslo i juni uten å ha snakket et ord med han. idag møtte jeg han i gangen i "arbeidslivet" (intern spøk, never mind), og greit nok var vi mange, men han smilte, og sånn jeg tolket det, til meg. greit nok så var vi en gjeng revisorer som hadde vært oppe og hentet gratisboka "IFRS på norsk" (oh, the night mare), og synet av 5-6 personer strålende fornøyd over å ha fått tak i dette marerittet av en bok er nok egnet til å feste gliset på de fleste, og kanskje aller mest folk som er på vei til å hente den nevnte boka selv. Den typen smil man får når man skal gjøre noe man strengt tatt ikke vil. men det var da et smil, og tolket i beste mening hadde det retning meg.

pene smilet og pene øynene. og jeg har fortsatt stor tro på at jeg aldri kommer til å snakke med han. to be continued (or probably not).

---

anyways, jeg er visst litt på bildeposting om dagen. mer om det straks, en annen ting som slo meg like før jeg så det bildet som kommer nedenfor først, gjorde at når jeg så bildet traff det ekstra godt:

det som slo meg var at noen av tilbakemeldingene jeg har fått på jobb i år har vært "Veldig bra jobbet, men husk konklusjonen!". Altså bra, jobben er gjort!, men husk å oppsummere nederst. Ingen feil avdekket. Tonnevis av feil avdekket, moving on. Heldigvis har det vært mye av det første i jobbsammenheng, men kanskje mye av det andre ellers. Kanskje min svake evne til å trekke konkluderende konklusjoner (what?? smør-på-flesk, ridende-rytter-til-hest, alt det der), altså det at jeg SER feilene, men allikevel ikke gjør meg ferdig og går videre, gjør at jeg, ja nettopp, ikke kommer videre.

Dette slo meg. og jeg innså at om jeg tenker meg om, så vet jeg det jo. jeg har jo gjort alt arbeidet, fått informasjon, sett handlinger utfolde seg, lagt sammen, trukket fra, erfart og opplevd og funnet ut hva som er greia. Allikevel er den siste konklusjonen fraværende. Jeg vet den, den ligger helt klart fremme i lyset, den er på en måte avslørt, alle vet den, alle ser den, det er bare ingen som har skrevet den ned ennå. Derfor er det på tide at jeg gjør det. Graver ned spøkelser. Moving on. Negativ beretning, NEXT! rett og slett. med disse konklusjonene i bakhodet synes jeg dette bildet var veldig treffende, og det markerer veien fremover, inn i høsten, som skal bli bra. For som K i sine overhappy øyeblikk sier, så er vi jo fortsatt i livets sommer..:

jakten på prinsen

dersom alle frosker viser å kun være frosker har jeg heldigvis han her å falle tilbake på.

Skype er fine greier.

tilbake

etter en måned i Bergen begynner man på en måte å settle. Rutiner og vaner faller på plass, både gode og dårlige.

endelig begynner en kanskje også å få nye minner herfra, eller ikke. kanskje bare håper man at de nye innspillene, nye menneskene og nye fagene gjør at spøkelsene fra som går i gangene og sitter på naboraden på lesesalen blir borte. egentlig er de nok der fortsatt, om enn litt mer gjennomsiktige og kanskje hakket nærmere å bli uthvisket som spøkelser og snart bare være fine flekker i hukommelsen?

(soundtrack: letters to cleo - i want you to want me)

Fortsatt ser jeg etter deg, men du er jo ikke her.

Alle menneskene som hørte til i livet mitt her er borte. Men de henger igjen i kantina, på biblioteket, i gangene, i aud.C (som forøvrig har fått nytt navn), og på lesesalen, vår elskede og hatede MLS. Noen ganger kvepper jeg i det jeg tror jeg ser deg. I det jeg tror jeg ser noen som ikke hører hjemme her lenger. Andre ganger ser jeg folk jeg forbinder med personer som ikke er her lenger, jeg håper å se deg sammen med de, eller ikke håper egentlig, men forventer. Det er ingen her som knasker gulrot (høylydt) på lesesalen, det er ingen legger igjen rebuser på lesesalsplassen min mens jeg er ute på en av mange pauser. det er ingen å skrive nesten en hel masteroppgave i kantina med. Det er helt annerledes.

(soundtrack: minor majority - what you do to me)

Men lydene er de samme (heldigvis med unntak av gulrot-lydene). Rema er Rema, kantina er dyr og på Studia er boka utsolgt enn så lenge. Men det er mange fine mennesker her, jeg merker det, selv om jeg ikke har rukket å snakke med så mange av de ennå.

(soundtrack: minor majority - the long way home)

Dessuten er ballen rund. Rund, i skinn og god å holde i. Min bristende kjærlighet til baby basketball i starten av året har nå blitt sterk igjen. jeg digger det igjen. det tar mye tid, men jeg sitter på bussen med musikk i øret og ser på byen, regnet, fjellene og menneskene og syns egentlig at det hele er ganske bra. Imorgen skal jeg dessuten kjøpe et ekstra sett superundertøy, en god og varm joggebukse + en fin regnbukse som gjør at jeg ikke blir kald og syk av alt regnet som skal falle på meg etter trening. jeg mangler bare en rosa sydvest.

(soundtrack: minor majority - angeline)

Så bortsett fra spøkelsene: savnet, savnet etter oslo, og savnet etter spøkelsene så tror jeg nå, en måned inne i løpet at det skal bli bra. Kanskje blir spøkelsene borte og kanskje er alt som det var når jeg kommer tilbake. Innerst inne så kanskje det er ganske bra det her, jeg vet jo at alt blir bra, det gjør det jo alltid. Høst kureres med lys og te, gode minner og koselige hendelser. Og om tre uker skal jeg til Oslo en tur ♥ ..i got sunshine on my mind.

kanskje, kanskje ikke?

hvis man merker det er gjensidig ihvertfall..:

så brant det igjen...

en kan jo begynne å lure hva som er på gang, igår brant det igjen.
om man gjør et grovt overslag og antar at brannen hopper utover med jevne skritt vil jeg tro at det ikke er lenge før det brenner i hagen her.

soundtrack: minor majority - keep coming around